I gamle tider var jakt først for å tjene til livets opphold, dernest til ritualer og til slutt for nytelse.
Den materielle knappheten i den antikke verden var absolutt, og alle samfunn i alle regioner, uavhengig av landbruksnivå, ville ikke helt forlate jakten. De fattige underklassen jaktet på mat og klær, mens adelen i den øvre middelklassen (inkludert mange vanskeligstilte monarker) jaktet for å fylle på protein og samle handelsvarer. Få spesielt velstående herskere trenger knapt de materielle ressursene jakten bringer, men for dem er jakt et politisk ritual så vel som en luksusnytelse.
Jakt er en grunnleggende del av gammelt sosialt liv. Dette svaret vil forklare konnotasjonen og sammenhengen til"aristokratisk jakt" og"kongelig jakt" i sin tur fra ledetrådene fra det økonomiske fundamentet til overbygget.
For eldgamle herskere betydde jakt ikke bare mer protein, men også attraktiv rikdom, fordi jakt også var en viktig kilde til luksusvarer. For herskere som sliter og er ivrige etter å nyte, er handel med luksusvarer den mest fleksible måten å øke inntekten på. Gjennom jakt kan adelsmenn skaffe seg trofeer som dyreskinn, dyrehorn, dyrebein, fjær, perler, levende dyr (representert av elefanter), etc. Disse varene kan selges til gode priser i langdistansehandel. Spesielt i det gamle Sør-Asia og Sørøst-Asia var elefanthandelen like viktig som dagens krigsskipshandel, og det var vanskelig for elefanter å avle i fangenskap, så de måtte stole på periodisk utsetting og jakt for å få tak i dem. For herrer og konger kan jakt bety en meget betydelig inntekt, det kan i hvert fall betraktes som glasur på kaken for statskassen.
Man kan si at etterspørselen etter kjøtt og luksusvarer utgjør den underliggende logikken i adelen og herrenes kjærlighet til jakt. Dette er et nivå som ikke kan omgås når man analyserer jaktens popularitet som kulturfenomen i verdenshistorien. Men over dette kan vi også se at jaktaktivitetene til mange monarker i Eurasia er uøkonomiske, og den materielle avkastningen er langt mindre enn investeringen, eller til og med ubetydelig. På dette nivået har den politiske betydningen av jakt overveldet den økonomiske betydningen, og slike storstilte"kongelige jakter" kan ofte tiltrekke seg mer oppmerksomhet fra observatører ...
& quot;Royal Hunt": Den politiske betydningen av jaktherlighet, krig og dominans
I eldgamle samfunn der den herskende klassen hatet arbeid og forfulgte"ære", var jakt nesten det eneste"anstendige" adelens produksjonsaktivitet, og det var også et av monarkens viktigste maktritualer. Derfor er det ikke overraskende at det er populært. Etter 1800-tallet, med fremveksten av industrialisering, krutt, kapitalisme og instrumentell rasjonalitet, forsvant jakten raskt fra det moderne liv, og dens politiske betydning kollapset også. På begynnelsen av det tjuende århundre var Irans Haja-dynasti det siste landet som forlot institusjonalisert kongejakt. Etter dette er jakt fortsatt foretrukket av noen overklassefigurer, som sjefen for det nazistiske luftvåpenet Herman Göring, den etiopiske keiseren Haile Selassie, den spanske kongen Juan Carlos og mange prinser av den arabiske halvøy, men generelt [GG ] quot;Edel jakt" og institusjonalisert"kongelig jakt" eksisterer ikke lenger. Industrialisering og urbanisering har skapt uoverstigelige hindringer, noe som gjør jakten ekstremt uvant i moderne menneskers øyne, og det er vanskelig å se tilbake og forstå. Jaktens betydning for gammelt samfunnsliv er også en historisk nødvendighet.
